I møte me andre

Ej las nett en artikkel i dagen, "Gullkristne?". Den fekk mej til å tenke over nåke ej kjeme over kvar dag. De å møte andre, som ikkje e kristne. I et udrag frå den artikkelen:

"Sjølgodhet er det motsatte av et ydmyk hjerte, og det er vel derfor vi i den skolen, må ydmykes fra tid til annen. Det ser ut som vi rett å slett må "gå på trynet" noen ganger, vi må erfare at vi er syndere, at vi kommer til kort - at det ikke er gull alt som glimrer! Vi må avsløres, vi må se vårt eget hykleri, vår egen feighet - og ved dette blir vi mer menneskelige, ydmyke - som har lite å rose seg av i egen person. Og da blir vi kanskje heller ikke så farlige for de som er utenfor, de tør å komme oss nær, for glansen vår er borte. Men da har vi også fryktelig lett for å vise bort frå oss selv til en som gir oss alt, og han fyller oss med glede og takknemlighet, for vi vet at vi fortjener ingenting, men nettopp derfor gir han oss alt!"

Dei tankene ej fekk ut av dette var at vi må være oss sjøl, blandt andre. At vi må vise at vi ikkje er feilfrie. Ej har møtt en god del ikkje-kristne folk ette ej kom i miletære. Å de inntrykke dei har av kristne er at dei er feilfrie mennesker som dømme alt og alle. Men probleme med det er at hadde vi vert feilfrie så vil ikkje vi trengt Jesus. Grunnen til at vi trenge Jesus, er at de er nødvendig for oss at han tar synda vår på seg. Hadde vi våre uten synd, så hadde det vert unødvendig at Jesus døde får alle syndene våre. Så vi må vise at vi gjer feil, så ikkje-kristne vi møte kan faktisk tørre å kome nær oss, tørre å prøve å forstå ka kristendommen går ut på. Har du nåken andre tanka her så må du gjerne skrive en kommentar. Sida ej ikkje er feilfri, så kan det være feil her og.

Vil du lese heile artikkelen finn du den i Dagen 30.sep 2006 side 2.